Suksessfaktorer, nmi

SUKSESSFAKTORER FOR NORSK MØBELINDUSTRI

Av Eldar Høidal

Møbeleventyret på Vestlandet vekker nasjonal interesse. Interessen gjelder ikke bare etableringa av de vest-norske møbelbedriftene i mellomkrigsåra, som for store deler av den tradisjonelle industrien var preget av omsetningssvikt og tilbakegang. Det vekker like stor interesse at møbelindustrien, først og fremst stoppmøbelindustrien, i tiåra etter 1960 faktisk har hatt en positiv utvikling, både når det gjelder produksjonsvolum og antall sysselsatte. I nasjonal sammenheng var året 1974 høydepunktet når det gjaldt sysselsettinga i industrien. Da var det 408 000 arbeidstakere i norske industribedrifter. I åra etter har sysselsettinga i den norske industrien vist en jevnt fallende kurve; 317 000 industriarbeidere i 1990 og 282 000 i 2000. I møbelindustrien har utviklinga vært annerledes: Det var en liten nedgang i sysselsettinga fra 1973 (11 288)  til 1980 (10 057), mer markant ned i løpet av 1980-åra til 1990 (7 304), men så steg antallet sysselsatte igjen, til 10354 i 2000. I tillegg til dette har det vært en kraftig økning i produktivitet og omsetning i den samme industrien.

Går det an å peke på noen hovedtrekk som kan forklare denne situasjonen?

Jeg vil trekke fram tre faktorer som kan nyttes for å forklare mye av møbelindustriens suksess:
1. Teknologisk rasjonalisering
2. Arbeidskraftens motivasjon
3. Design – merverdier

Vi kan se litt nærmere på de enkelte faktorer:
Teknologisk rasjonalisering
Det er naturlig å ta utgangspunkt i 1950-åra. Møbelindustrien var da en relativt ung industri. De nye møbelbedriftene, som i stor grad var lokalisert til landsbygda på Vestlandet, tok fordomsfritt opp teknologiske, materialmessige og formmessige nyvinninger. Bransjen var tidligere dominert av teknologisk konservative håndverksbedrifter.

Rundt 1960 var flere av bedriftene som hadde kommet til under og like etter krigen økonomisk i stand til å skaffe seg noen av de mest effektive maskinene som var tilgjengelige for denne industrigreina. Det hadde vært noen gode år for ferdigvareindustrien etter krigen, også for møbelindustrien. Mange nye husvære skulle fylles med innbo. Vi kan si at møbelindustrien tok sats nettopp i det rette øyeblikket, og gikk over i den egentlige, industrielle fasen da de teknologiske forutsetningene lå som best til rette for det.

Det skjedde et maskinteknologisk gjennombrudd for møbelindustrien i slutten av 1950-åra, nettopp da tilpasningen til et åpnere internasjonalt marked måtte skje. Kombinert- og multifunksjonsmaskiner som tok flere operasjoner i én gjennomkjøring ble kjøpt inn av vest-norske møbelprodusenter. De teknologiske nyvinningene ble kombinert med såkalte flytanalyser der operatørenes bevegelser ble målte og tidsatte.

Fra midten av femtiåra skjedde det også en utvikling på materialsidasom var med å legge til rette for en videre industrialisering av møbelproduksjonen. Lamineringsteknologien og skumplastmaterialet var de viktigste framstegene. Ferdig støpte skumplastmatter erstattet tradisjonell møbelstopning som både krevde kostbare råvarer og var arbeidskrevende.

I  åra rundt 1960 var myndighetene aktivt med å legge til rette for industriell nyskaping og omstilling. Omtrent på samme tid som Distriktenes Utbyggingsfond ble etablert ble møbelindustrien med i et omstillingsutvalg som særlig så på ferdigvareindustriens utfordringer. Ellers ble Statens Teknologiske Institutt en teknologisk spydspiss for møbel- og treindustrien som bidro til at materialmessige og teknologiske nyvinninger raskt ble spredt ut til møbelbedriftene. STI`s lederskole, som utdannet mange av lederne i de nyskapende møbelbedriftene, spilte en nøkkelrolle her.

Fra slutten av 1970-åra tok bransjens ledende bedrifter i stor grad i bruk datateknologien. Samarbeidet med STI ble ført videre, i tillegg ble det etablert nye rådgivingsselskaper som holdt bransjen oppdatert på det nyeste innen teknologi, og også koordinerte bransjerettet utviklingsarbeid – praktisk orientert og bedriftsnært. Innenfor dataassistert produksjonfikk vi et forsprang i forhold til våre naboland. Datateknologien ble særlig anvendt på områder som tilskjæring og overflatebehandling, seinere også trebearbeiding.

Forspranget synes å være opprettholdt fram til i dag. Ekornes  i Sykkylven har drevet datastyringa lengst. Manuelle prosesser blir i størst mulig grad automatisert og robotisert. Det gjør det mulig å kombinere rasjonell produksjon med stor variantbredde.

Arbeidskraftens motivasjon
I strevet for å modernisere industrien var fra midten av 1950-åra arbeidsgivernes og arbeidstakernes representanter samstemte. Kontakten med de teknologiske ressurssentrene og myndighetene for å få midler til omstillingstiltak, var koordinert på topp-plan i arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner. Arbeidstakersida var ingen brems i industrialiseringsprosessen. Arbeidstakernes ledende tillitsmenn la tvert i mot opp til at rasjonaliseringstiltak som tidsstudier ble benyttet, også akkordarbeid i størst mulig utstrekning. Før krigen hadde det vært en målsetning for arbeidstakernes (håndverkernes) tillitsmenn å få akkordarbeidet vekk. De nye tillitsmennene var også innforstått med at de minste og mest urasjonelle bedriftene måtte saneres.

Arbeidstakernes organisasjon i møbelbransjen førte en moderat tariff-politikk. Møbelbransjen holdt i hele etterkrigstida på preget som lavlønnsindustri.Timesfortjenesten i møbelindustrien lå under gjennomsnittet i industrien, og forskjellen var heller økende enn minkende fram til 1990. I 1959 tjente en møbelindustriarbeider 5,39 kr pr time, mens gjennomsnittet i industrien var 6,12 kr. I 1990 var timesfortjenesten i møbelindustrien 81,15 kr mot 94,63 kr for industrien samlet.

Lønnsforskjellen førte ikke til noen aggressiv tone blant de organiserte. I stor  grad kom arbeidstakerne til å føle solidaritet med de bedriftene de arbeidet ved, i minst like stor grad som de følte solidaritet med arbeidere i andre og konkurrerende bedrifter. Det har trolig hatt betydning i denne sammenheng at møbelbransjen utviklet seg sterkest i områder med få sosiale motsetninger tradisjonelt. Det var bygda sine egne folk som stod bak tiltakene, og i det daglige vanket de sammen med arbeiderne, på fabrikkgolvet.

Med sin lokalisering i tidligere lite industrialiserte landdistrikter kunne også møbelbransjen mobilisere kvinnelig arbeidskraft fra tidlig i 1970-åra – da teknologiske omlegginger la til rette for det. Dette var arbeidskraft som til å begynne fikk en litt løsere tilknytning til arbeidsplassene, som tilfellet var med ”Husmorskiftet” på Ekornes. Kvinnene hadde til å begynne med en lavere organiseringsgrad enn mennene og et lavere lønnsnivå. I dag er ca 50% av de ansatte i stoppmøbelindustrien kvinner, og de ligger ikke lenger tilbake når det gjelder organiseringsgrad, eller lønnsnivå.

Lojale og innsatsvillige arbeidere er fremdeles en avgjørende suksessfaktor for møbelindustrien. Mange kjenner til Ekornes-arbeidernes frivillige lønnsnedslag for å berge møbelkonsernet over kneika rundt 1990. Hjellegjerde følger etter med lojalitetsbygging når de nå vil introdusere et program for premiering av de ansatte dersom bestemte økonomiske mål oppnås. Lokalt baserte bedrifter med stor grad av indre samhold og entusiasme synes å være en slitesterk suksessmodell i møbelindustrien.

Produktutvikling – design
Møbelbransjen har i flere sammenhenger blitt trekt fram som forbilledlig når det gjelder satsing på produktutvikling og design. Det har i bransjen utviklet seg en forståelse av at Norge ikke kan produsere de billigste produktene. For at norskproduserte varer skal tåle det norske kostnadsnivået må de helst tillegges merverdier som gjør at de tåler en høyere pris. Blant disse merverdiene har design vært den mest sentrale. For møbelindustrien har det ikke vært noe enten eller, men et både og: Både rasjonell produksjon og produkt med såkalte merverdier. Fra det offentlige fikk bransjen midler til designsatsing, blant annet store designkonkurranser fra midten av 1960-åra. Disse konkurransene var motivert ut ifra ønsket om å få fram norske produkter som kunne egne seg for eksport. Både bransjen og myndighetene så at satsing på eksport var nødvendig for at møbelbransjen skulle få en positiv utvikling. I denne strategien fikk designerne en nøkkelrolle. Fra slutten av 1950-åra var det bedrifter som benyttet seg av profesjonelle formgivere som fikk den beste markedsresponsen internasjonalt. Suksessen har vært basert i at designere og produsenter har fått fram produkter som har kombinert god ytre finish og internasjonal appell med produksjonsvennlig oppbygning. Ingmar Rellings Siesta er et mye brukt eksempel i denne sammenheng. Det samme gjelder Sven Ivar Dysthes Laminette og Ekornes Stressless. Mindre kjente produkter har vært minst like avgjørende for å bringe industrialiseringa av bransjen videre. Ecco-stolen til Møre Designteam fra 1971 var første møbel med skumplast støpt på en metallramme. Samme designere kom kort tid etter med en sofa bygd på samme prinsipp, og med vendbare puter – Colombi.

Cluster
Disse faktorene satt sammen kan være med å forklare at norsk møbelindustri har overlevd som en norskbasert industri fra 1960 og fram til i dag. Men for å ramme inn det som så langt kan oppfattes som en suksesshistorie, må vi også se litt på det som har blitt kalt næringsklynger. Møbelbransjen er et av flere eksempler på betydningen av cluster eller geografisk avgrensede klynger innen ulike næringsområder. I møbelbransjen er det Sunnmøre som er den klart ledende regionen. Et vidtforgrenet nett av under- og medleverandører og kompetansemiljø har gjort høy grad av spesialisering mulig. Eksempler på leverandører av vitale komponenter/tjenester for møbelindustrien er: Skumplastprodusenter, beslag- og metall-leverandører, symaskinleverandører, konsulentfirma med spesialkompetanse, trykkeri/reklamebyrå, utdanningsinstitusjoner. I en møbelkommune som Sykkylven finnes alle disse funksjonene. Det er ikke lett å starte en møbelbedrift for eksempel i Vinje i Telemark, uten dette nettverket, selv om denne kommunen er mye nærmere de store nasjonale markeder!

Nå-situasjonen
Vi kan ikke avslutte uten å si litt om nå-situasjonen til møbelindustrien. De siste år har stadig flere norske møbelprodusenter etablert delproduksjon eller datterselskaper i lavkostland. Samtidig ser vi at enkelte norske møbelbedrifter greier seg godt i Norge og produserer med fortjeneste. De har lyktes å følge opp de strategiene som norsk møbelindustri startet i midten av 1950-åra:
Industrialisering: Rasjonalisering og automatisering av produksjonen
illagte merverdier i produktene og merkevarebygging.
Samarbeid med arbeidstakersida for å nytte ut humankapitalen og bygge opp kompetansen. – Satsing på eksport.
Effektivt bransjesamarbeid i næringsklynger. Om det er disse strategiene som skal styre møbelbedriftenes veivalg også i åra som kommer gjenstår å se.