Kilder, møbelindustris historie

KILDER TIL NORSK MØBELINDUSTRIS HISTORIE

Forord
Norsk Møbelfaglig Senter er opprettet for blant annet å ta vare på møbelbransjens historiske arv. Gjennom en periode på knappe tre år har senteret arbeidet for å registrere og samle inn møbelfaglig materiale, som skal være med å sette norsk møbelindustri inn i sin rette samfunnsmessige og historiske sammenheng. Gjennom denne rapporten vil vi gjøre rede for de retningslinjer som senteret har arbeidet etter i treårsperioden, og antyde veier for den videre virksomheten på dette feltet. Det er meningen at rapporten også skal kunne være en veiviser for personer som er interessert i å orientere seg i det materialet som finnes om norsk møbelindustriproduksjon. Rapporten pretenderer ikke å skulle gi en fullstendig oversikt over det som finnes av interessante objekter og problemstillinger innenfor feltet. Til det er området for sammensatt og de enkelte potensielle brukergruppers interesseområder for forskjelligartede. I tillegg skjer det for tiden en rivende utvikling innen formidling av historisk kunnskap. Rapporten må mer sees på som en introduksjon til emnet. Enkelte temaer er grundigere belyst enn andre, ellers har vi antydet problemområder der det ligger mange uløste oppgaver for den som har lyst til å bedre kjent med norsk møbelindustris forutsetninger. Håpet er at dette dokumentasjonsprosjektet kan være med å skape større forståelse for den innsatsen som generasjoner av møbelfolk har lagt ned for å utvikle en næring, som i dag regnes som en av de betydeligste norske ferdigvareindustrier. Vi har gjennom arbeidet ellers opplevd at bransjens aktører synes det er inspirerende at den innsatsen de har lagt for dagen blir dokumentert og belyst. Dermed tror vi ved Norsk Møbelfaglig Senter at det som blir lagt fram i det følgende kan være et lite bidrag til å videreutvikle en framtidsrettet næring med sans for egne tradisjoner! Ambisjonsnivået til dokumentasjonsprosjektet som er beskrevet i denne rapporten har blitt hevet fra det ble startet i 1995. I utgangspunktet var det meningen å gjennomføre en representativ undersøkelse rettet mot møbelindustrien på Sunnmøre. Relativt snart ble dekningsområdet utvidet til å gjelde hele Norge. Den opprinnelige tidsrammen for prosjektet var ett år. I løpet av kort tid ble det klart at det lå oppgaver foran som ikke lot seg dekke innen denne fristen. Ellers ønsket Norsk Møbelfaglig Senter å etablere en fast basis for sin virksomhet i den historiske dokumentasjonen. Det er i tråd med senterets statutter som understreker at NMFS skal være en møteplass for formidling og fortolking av bransjens historie, samtidig som det skal gi næringen det beste grunnlag for å gjøre de rette valg for framtidssatsingen. Rapporten bærer preg av disse justeringene i dokumentasjonsprosjektets rammebetingelser. En styringsgruppe har vært med å legge grunnlaget for de resultatene som blir presentert i det følgende. Gruppen ble ledet av Per Sæther. Takk til han og til Jens Peter Ringstad, Inge Langlo og Widar Halèn for perspektivrike samtaler. Etter at dokumentasjonsprosjektet ble innarbeidet som et varig element i senterets daglige virksomhet, bidro også styret ved senteret med innspill. Takk til alle som har medvirket gjennom disse tre årene, og la dette være starten på etableringen av et inspirasjonssenter for norsk møbelindustri!

Sykkylven i mai 1998
Norsk Møbelfaglig Senter
Eldar Høidal historiker Norsk
e-mail: nmfs@mobelfagligsenter.no

Historikk og gjenstandsmasse (i) 1.
Bakgrunn Norsk Møbelfaglig Senter ble etablert som en stiftelse i 1994 av Møbel- og Innredningsprodusentenes Landsforening, Norsk Treindustriarbeiderforbund og Sykkylven kommune i Møre og Romsdal. I statuttene heter det at det skal bygge opp, og markere, en framtidsrettet og offensiv holdning til møbelfagets og næringens utvikling. Videre at det skal fremme en tidsriktig, konkurransekraftig og tradisjonsbefestet næring med en framtidsrettet profil. For å danne en basis for senterets aktiviteter ble det også bestemt at man skal skulle gjennomføre et registrerings- og innsamlingsarbeid innenfor feltet norsk møbelindustrihistorie. For å sikre finansiering av et slikt prosjekt ble det stilet en søknad om støtte til Norsk Kulturråd som følger: Søknad om støtte til forprosjekt for innsamling/registrering/ dokumentasjon for møbelindustrimuseet i Norsk Møbelfaglig Senter. Vi viser til tidligere samarbeid og Norsk Kulturråds medvirkning i arbeidet for etablering av et norsk møbelindustrimuseum. En vil nå gå videre i arbeidet og opprettelsen av et norsk møbelindustrimuseum etablert i Norsk Møbelfaglig Senter. Dokumentasjonsprosjektet er nødvendig i etableringsfasen for å skape en plattform for det videre arbeidet med oppbyggingen av møbelindustrimuseet/ det møbelfaglige senteret. Arbeidet tar utgangspunkt i området Stranda/Sykkylven/ Sunnmøre som må anses for representativt for utviklingen av norsk møbelindustri. Hovedmålsetningen er å få fram en oversikt over: – ulike produksjonsprosesser i møbelbransjen – maskiner/utstyr – arbeidsmiljøet gjennom tidene/ arbeidstagernes betingelser – omsetning/ salg/ markedsføring – transport – råstoff – produktutvikling/ design – i forhold til produksjon, markedet, kvalitet Dokumentasjonen skal også inneholde en registrering av materiale – gjenstander, foto, intervjuer, arkivalier Forprosjektet skal først og fremst ha som hovedmål å skaffe seg oversikt over materiale som finnes, i privat eie og i nasjonale museum. Fysisk innsamling, utover det som straks må tas vare på/ står til forfall, m.v. skal gjøres i en senere fase. Forprosjektet skal ledes av en styringsgruppe bestående av personer fra Sunnmøre Museum, fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal og fra møbelindustrien. Forprosjektet skal gjennomføres i løpet av 1995. På vegne av Norsk Møbelfaglig Senter søkes det herved om økonomisk stønad til delvis finansiering av ovennevnte forprosjekt, med tilskudd stort kr. 200 000,-. Sykkylven 28. november 1994 Inge Langlo Styreformann Sekretariat/ SNU Gunnar Kvalsund Støtte ble innvilget av Norsk Kulturråd og i september 1995 ble Eldar Høidal engasjert i en historikerstilling for å gjennomføre prosjektet. I tilknytning til det ble det oppnevnt en styringsgruppe som fikk følgende sammensetning: Direktør Per Sæther – Sunnmøre Museum, 1. konservator Widar Hallèn – Statens Kunstindustrimuseum Oslo, fylkeskonservator Jens Peter Ringstad -Møre og Romsdal fylkeskommune og direktør i Stokke Industri AS, Inge Langlo som representerte Møbel- og Innredningsprodusentenes Landsforening. I samråd med prosjektleder og daglig ledelse av Norsk Møbelfaglig Senter ble det besluttet å utvide interessefeltet for prosjektet til å gjelde hele landet, med begrunnelsen at siktemålet var å bygge opp en nasjonal dokumentasjonsbase. I det første møtet til styringsgruppa ble følgende framdriftsplan lagt fram:

» Arbeidsfelt registreringsprosjekt: Dokumentasjon av: – Produksjonsprosesser i møbelbransjen – teknikker/ maskiner/ utstyr – Arbeidsmiljøet i møbelindustrien. Arbeidstagerne sine vilkår – Omsetning, salg, eksport, markedsføring – Transport – Råvarer – Produktutvikling og design i forhold til produksjonen og markedet – Utbredelse av industrien: Knoppskyting, konsentrasjon – Organisering av bedriftene. Kompetanse. En skal søke å skaffe oversikt over utviklinga i norsk møbelindustri innenfor disse områda ved å søke i: – Relevant litteratur (Generelle oversiktsverk, bransjehistorier, faghistorikker, bedriftshistorier) – Aviser – Fagtidsskrift – Adresselister/bransjeoversikter – Offentlig statistikk – Intervju – Bedriftsarkiv (Innkjøpsbøker, sentrale regnskapsbøker, produkttegninger, salgsbrosjyrer o.l.) – Fotosamlinger – Museumsutstillinger/gjenstandssamlinger Gjennom registreringsprosjektet skal prosjektlederen ved hjelp av dette materialet søke å legge fram en ordnet dokumentasjon over det som finnes av relevant materiale i de forskjellige gruppene. Stoff i bøker skal f.eks. dokumenteres med tittel, forfatter, utgivelsesår og -sted og en karakteristikk av innholdet. På samme måten med artikler i aviser. Sentrale artikler i aviser og fagtidsskrift kan kopieres og samles i egne permer. Sentral statistikk må skaffes på områder som produksjonsvolum, eksport, ansatte, geografisk utbredelse osv. Intervju av personer i bransjen skal registreres. Det skal i tillegg settes opp en liste over viktige og representative informanter i bransjen som kan intervjues om det prosjektet skal kaste lys over. Intervjua skal skrives ut og gjøres tilgjengelige i permer. Det som tidligere var venneforninga til det planlagte møbelindustrimuseet i Sykkylven, samlet inn en gjenstandsmasse fra lokal møbelproduksjon (Stranda/ Sykkylven). Gjenstandene er både møbler og produksjonsutstyr som er lagret i bygget til tidligere Hole & Lillebø i Sykkylven (Elvetun). Dette lokalet leier kommunen. Det må gjøres avtale med eierne av disse gjenstandene om permanent lagring, evt. tilbakelevering, og gjenstandene må sikres mot verditap ved lyspåvirkning og fuktighet. Innsamling av gjenstander skal ikke prioriteres i denne prosjektfasen. En skal derimot oppsøke kunstindustrimuseum og andre steder der norske møbler er samlet for å få en oversikt over disse samlingene. Avgrensing av arbeidsfeltet: – Norsk møbelindustrihistorie med vekt på utviklinga i Møre og Romsdal (stoppmøbelindustri) og Hordaland (platemøbelindustri). Vi må legge til grunn en romslig tolkning av begrepet industri, og også interessere oss for bedrifter med stor grad av manuell bearbeiding av produkta. Også i de første møbelbedriftene på Sunnmøre i mellomkrigsåra var det stor grad av manuell bearbeiding: Fletting av kurvstoler i oppdelte arbeidsprosesser. Møbelindustribegrepet omfatter da i vår sammenheng alle bedrifter som driver- eller har drevet- med møbelproduksjon, fra de som har stor grad av manuell bearbeiding og avgrenset serievolum til de som produserer i store serier med gjennomført bruk av maskinteknologi. Tidsavgrensning: Fra elektrisiteten og maskinkrafta omskapte det gamle møbelhåndverket fra omtrent 1880 og fram til i dag. Arbeidet kan gå for seg ved en kombinasjon av aktiv innhenting av informasjon, ettersøking av materiale gjennom post og registrering/vurdering av innsamlet materiale i Norsk Møbelfaglig Senter. Arbeidet skal ende opp i en ordnet dokumentsamling, og en vurdering av framtidig innsamlings/ registreringspolitikk for Norsk Møbelfaglig Senter. (i)

1.1.
Framdrift Prosjektleder tok til med arbeidet 1.9.95 og i samråd med prosjektgruppa ble man enige om å fokusere oppmerksomheten om primærmateriale som forefinnes i møbelindustrien/ arkiv etter privatpersoner med fortid i møbelbransjen. Offentlige arkiv og diverse museumsdeponi kunne man bruke mindre ressurser på, da det forventes at disse arkivsakene er betryggende oppbevart/systematisert slik at en lett kan få tilgang til de senere. Tidlig i prosjektperioden ble det tatt kontakt med eiere av gjenstander som var plassert i Norsk Møbelfaglig Senter sitt lokale deponi på Elvetun. For de fleste av gjenstandene ble det etablert avtale om oppbevaring i deponiet så lenge senteret er i drift. De objektene som gjenstandseiere ville ha tilbake ble returnert. I løpet av 1996 ble det bygget inn et mindre magasin i det store lagerlokalet på 300 kvadratmeter som vi i utgangspunktet disponerte. Det nye magasinet er på ca 60 kvadratmeter og er avdelt med brannhemmende gipsplater. Senteret mottok kr. 30 000 i støtte fra Møre og Romsdal fylkeskommune for å etablere dette magasinet, som er relativt godt klimakontrollert. Her skal plasseres både representative fysiske gjenstander (møbler) og skriftlig arkivmateriale i monterte reoler. Prosjektet hadde et tosidig siktemål a) kartlegge, registrere og b) samle inn møbelfaglig materiale. Arbeidet med innsamling av kildemateriale er aktualisert ved at en ønsker å gjøre Norsk Møbelfaglig Senter til en permanent institusjon som skal holde aktører i bransjen og andre interesserte oppdatert med den møbelfaglige utviklingen, slik at en kan finne relevante strategier for framtidssatsingen. Prosjektperioden har da blitt en første fase i oppbyggingen av en møbelfaglig dokumentasjonsbase i Sykkylven. (i)

1. 2.
Hvorfor bry seg om det som har vært? For å underbygge behovet for et bransjesenter med historisk ballast tar vi med et utdrag fra en artikkel skrevet for Sunnmørsposten av prosjektleder: «- Lat historia få kvile i fred, vi kan ikkje leve av gamle minne, høyrer du somtid resultatorienterte menneske seie. Men ein kan like gjerne snu det rundt å seie at vi kjem ingen stader utan gjennom historia. For dagen i dag- fram til du sit og les dette- er eit resultat av det som har skjedd fram til dette tidspunktet, altså historie… Underteikna er tilsett som historikar i Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven, eit senter som er eigd av landsforeiningane på arbeidsgjevarsida og arbeidstakarsida i møbelindustrien. Eit av dei omtala lyspunkta i samfunnsutviklinga må vere at ei næring som møbelindustrien bryr seg om det som har vore. Men kva for konkret nytte har industrien av det, kan du spørje. Første arbeidsdagen min på kontoret sat eg vegg- i-vegg med ei gruppe som arbeidde for å utvikle nye stofftyper i møbelbransjen. Eg spurte meg sjølv kva for nytte desse produsentane og stoffekspertane kunne ha av at det sit ein historikar her og grev seg tilbake i bransjen si soge. Kanskje ikkje så heilt lite nytte, kom eg til. Dei var samla i naborommet fordi dei gjennom dei siste åra hadde erfart at ikkje alt var som det skulle vere med stoffutvalet på norske møblar. Dei hadde kunnskap om denne delen av bransjen si nære historie. Dei siste åra har bransjen teke fatt i problematikken som gjeld slitestyrke på stoff. Ein har gruppert stofftypene i forskjellig slitestyrke, slik at forbrukarane veit kva dei får når dei kjøper eit møbel. Næringa har danna organisasjonen Norsk Tekstilfakta som skal hjelpe til med testing av stoff og informasjon ut til forbrukarane. For at dei som arbeider med desse problema skal kome vidare så må dei ha kunnskap om det som har vore av utvikling i stoffproduksjonen. Dei må ha kunnskap om forskjellige stofftyper og dei kvalitetane som dei har. Dei personane som møttest i Norsk Møbelfaglig Senter skal slippe å byrje på nytt og finne opp alle slags stofftyper og nye materialar. Dei skal kunne gå inn i bransjen sin faktabase å finne ut kva for stoff som har vore brukt i forskjellige samanhengar og kva for resultat bruk av desse stoffa har resultert i. Eit folkeleg uttrykk for dette er at det skal ikkje vere nødvendig å finne opp hjulet kvar gong ein skal på sykkeltur! Dette er eit døme på den heilt konkrete nytten ein bransje kan ha av historiekunnskap, kunnskap om kva for materialar som har vore nytta i forskjellige produksjonar. Kunnskap om dette vil i sin tur setje ein på sporet av nye material som kan føre faget vidare. Slik var det då skumgummien vart lansert tidleg i femtiåra. Den representerte eit stort framsteg og erstatta den arbeidskrevjande stopninga med surra fjører, alfa, shoddy og krøllhår. Men det viste seg at skumgummien over tid løyste seg opp, og kunnskap om denne materialhistoriske prosessen førte igjen til at bransjen anstrengte seg for å finne fram til eit produkt som stod seg betre mot tidens tann. Skumplasten har langt på veg kome i møte dette behovet. Utvikling av nye former er også eit felt som krev kunnskap om det som har vore. Den produktutviklar og designar som seier at han ikkje bryr seg om det som har vore snakkar anten usant eller er uinteressant som bidragsytar til formutviklinga. Form- og produktuvikling går heile tida føre seg som ein dialog med det som har vore. Det er det som fører former og funksjonar vidare som er interessant å lansere. Ein vellukka formgjevar er også gjerne ein kunnskapsrik historiekjennar som kan forhalde seg til formar og funksjonar som har vore arbeidd fram i tidlegare epokar, i tillegg vil han gjerne gje det sitt personlege, tidsaktuelle preg. For å vere tidsaktuell må ein vite kva som er uaktuelt, altså kjenne si historie. Noko anna er det at bedrifter i ei tid kan leve godt på ei ukritisk etteraping av det som har gått føre. Det er ei lite langsiktig linje, mellom anna kan det vere dyrt å vikle seg ut att av ei plagiatskulding! Slikt kan historia fortelje om, og kanskje råde frå! Det er også eit kulturelt og sosialt aspekt ved dette. Eg har vore i samtalar med menneske som har brukt store delar av livet sitt i møbelproduksjonen, til dømes på leiarsida eller i produksjonen. Dei har utan unntak vore tilfredse, og i somme tilfelle overraska, over at bransjen sine leiande organ interesserer seg for det dei har gjort, at deira historie kan ha nokon verdi. Dette må vere ein viktig effekt av eit historie- eller dokumentasjonsprosjekt for ein oppegåande industribransje; at menneske som arbeider, eller har arbeidd i bransjen vert stimulerte av at nokon bryr seg om innsatsen deira. Så mykje at dei reiser rundt for å feste minne om arbeidslivet på band og papir. Det motsette av det medvitet eg ovanfor omtalte som solidarisk er bruk og kast-mentalitet. Ein trekkjer maksimalt ut av eit menneske eller eit objekt så lenge det tjener ei avgrensa interesse. Når det ikkje gjer det er det uinteressant. Den motsette haldninga viser møbelbransjen ved sitt historie- og dokumentasjonsprosjekt. Dei tek vare på kunnskapen om utviklingsliner fordi det er matnyttig, dei bryr seg om menneska bak maskiner og kontorpultar fordi det er dei som har skapt verket. Eg trur at dette er ein omtanke som kan frigjere ytterlegare skaparkraft. Mange avviser historiekunnskap som irrelevant fordi dei trur at historia er ei rekkje med avslutta kapittel som starta nokre år etter siste istid då det kom folk til Noreg og at ho sluttar, anten like etter andre verdskrigen, eller iallefall etter folkeavrøystinga om EF i 1972. Men historia er ein prosess som har ført oss fram til i dag. Går vi inn i samtida for fullt for å vere med å utvikle samfunnet vidare, tek vi også inn over oss historia.» (i) 2. Registrering/innsamling av skriftlige dokumenter Intensjonen med det møbelfaglige dokumentasjonsprosjektet var å kartlegge og registrere relevant kildemateriale. Likevel har det blitt slik at en gjennom hele prosjektperioden har arbeidet parallelt med registrering og dokumentinnhenting. En medvirkende årsak til dette er at rammebetingelsene for prosjektet har endret seg underveis. Fra å være en avgrenset forstudie som skulle holdes innenfor ett årsverk, har prosjektet blitt utvidet til å bli et utgangspunkt for oppbygningen av et nasjonalt dokumentasjonssenter for bransjen. At prosjektet har resultert i en systematisk dokumentinnhenting, har også sammenheng med den generelle arkivsituasjonen i norsk møbelindustri. Det har vist seg at det har vært nødvendig å hente inn opplysninger fra muntlige informanter fordi en stor del av det skriftlige materialet som næringen har produsert er forsvunnet. Dette gjelder i stor grad bedriftsarkiv, der regelen om ti års lagringsplikt av arkivsaker har vært retningsgivende for lagringspraksisen. Etter at disse ti år er omme har materialet for en stor del blitt tilintetgjort for å gi plass til nye dokumenter. Mange av møbelproduksjonens tidligere enheter har ellers blitt integrert i større enheter eller de har blitt nedlagt. Også av denne grunnen er det for møbelnæringa svært aktuelt å arbeide mot privatarkiv/personlige kontakter med grundere og andre aktører i næringa. Gjennom disse kontaktene har man ikke bare fått unike muntlige informasjoner, men kommet over en rekke bedriftsarkiv som ellers kunne ha blitt oversett. Denne måten å arbeide på er relativt ressurskrevende. Vi har tatt opp de samtaler vi har ført med hjemmelsfolk på lydbånd. Samtalene er så langt vår kapasitet har strukket til skrevet ut og samlet i egne permer på NMFS. Selv om senteret har fått arbeidshjelp med utskriving av intervjuene så man snart at denne innsamlingsmåten ville sprenge prosjektets tidsmessige ramme, som i utgangspunktet var ett år. Dette selv om man i første rekke valgte å avgrense kartleggingen til Møre og Romsdal, Hordaland og Østlandsområdet. Derfor ble det før årsskiftet 1995/96 søkt om støtte til utvidelse av prosjektet til Norsk Kulturråd. I denne søknaden ble de praktiske utfordringene man ble stilt ovenfor skissert: «…Arbeidet med å rekonstruere bransjens historie ble derfor mer arbeidskrevende enn forutsatt. Arbeidsformen må for en del bli å oppsøke veteraner blant arbeidsgivere og arbeidstagere. En del av disse har vi allerede oppsøkt og det har i enkelte tilfeller vært i siste liten. Denne bransjen fikk sitt industrielle gjennombrudd i mellomkrigsåra. Derfor er vi nå i den siste fasen hvor vi kan ta vare på mange av de informasjonene som foregangspersonene sitter inne med. Det er i tillegg til muntlige opplysninger, personlige brev og forretningsbrev, foto, regnskapsbøker, fakturaer m.m. Tildrivet til å ta vare på denne typen material fra den tidlige fasen synes å være sterkere hos bransjens pionerer enn hos de som har kommet inn i bransjen seinere, og arkivtilfanget finnes gjerne i private hjem. Etter at veteranene faller i fra, går erfaringsmessig dette materialet en utrygg framtid i møte. Det viser seg derfor at et vellykket resultat av dette prosjektet er avhengig av i hvor stor grad vi når ut til bransjens pionerer – før disse faller vekk. Dette er en relativt tidkrevende arbeidsform som gjør at prosjektperioden må utvides fra ett til to år.» Norsk Kulturråd fant ikke å kunne følge opp denne søknaden, men senteret utvidet i første omgang prosjektperioden til ut 1996, så ut 1997, med egne midler. Det er forutsatt at senteret i tiden som kommer vil føre arkivregistrerings- og innsamlingsarbeidet videre utifra de retningslinjer som er nedfelt i denne rapporten. Dette er det gitt anledning til etter at Norsk Møbelfaglig Senter høsten 1997 vedtok å opprette åremålsstilling for historiker, i første omgang for tre år. (i)

2.1. Arkivtyper

2.1.1.
Bedriftsarkiv Prosjektleder har foretatt åtte reiser til Østlandsområdet, to til Hordaland og flere reiser i Møre og Romsdal for å kartlegge kildesituasjonen og dokumentere framveksten av norsk møbelindustri gjennom det siste hundreåret. Det er utarbeidet besøksrapporter etter alle besøkene der det er notert ned hva som ble funnet av aktuelt materiale og hvilket utbytte vi hadde av besøkene. De aller fleste besøk resulterte minst i et intervju som ble tatt opp på lydbånd. I tillegg dannet vi oss, som nevnt, et inntrykk av vanlig arkivpraksis hos norske møbelbedrifter. Denne er karakterisert ved en bred dekning av samtidsdokumenter og dokumenter fra nær fortid – inntil ti år, mens materiell som er eldre bare sporadisk finnes i bedriftene. Vi har likevel gjennom besøk hos privatpersoner greid å spore opp bedriftsarkiver. Eksempler på slike er; Alfred Nøss, Os- arkiv for Bahus for årene etter 1962, da selskapet ble omdannet til arbeideraksjeselskap. Olav Dahl- arkiv etter Nordås (Arna- Nordås). Dahl arbeider ellers med å samle inn flere opplysninger, også fra muntlige informanter, om Nordås og forløperen, Brødrene Sørheim Møbelfabrikk. Solbjørg Urkedal, Stranda – arkiv etter Stranda Lenestolfabrikk fra 1923 til 1974 da bedriften gikk inn i Ekornes-konsernet. Inge Langlo, Stranda- rikt utvalg av norske og utenlandske designtidsskrift fra 1960-åra og til i dag. Salgsbrosjyrer fra et stort tall norske møbelbedrifter fra samme periode. Karl Johan Emdal, Sykkylven- arkiv etter bestefaren Karl Emdal, med bl.a. produktbeskrivelser, korrespondanse og norske og skandinaviske møbeltidskrift fra 1950- og 60-åra. Bruksbo, Oslo – Fra dette tegne- og salgskontoret har vi mottatt store mengder med møbeltegninger, fra kontoret startet i 1941 og fram til 1970-åra. Johan Riise, Oslo – Komplett arkiv med korrespondanse, fakturabøker etc. fra agenturforretningen og seinere produksjonsselskapet HOV+DOKKA. Også fra møbelagentenes Landsforening fra denne foreningen ble stiftet i 1957. Sentrale deler av dette arkivet i kopi ved NMFS. Gunnar Sørlie, Sarpsborg – privatarkiv vedr. driften av Karl Sørlie & Sønner og Sørliemøbler, med billedalbum, brosjyrer, notater og bøker om design og stilhistorie bl.a. Også store deler av dette tilfanget i kopi ved senteret. Utgård Mestermøbler. Hareid. Bedriftsarkiv fra starten, regnskapsbøker etc. I Egil Utgårds arkiv. NMFS har ellers mottatt arkivet etter Vestlandske Møbler som i 1997 ble solgt til Ekornes ASA. I arkivet er sentrale regnskapsbøker fra starten, produktbrosjyrer, dias fra produksjonen og dias som viser produktene, reklamefilmer, plakater og diverse kontorutstyr. – Arkivene til arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene i bransjen er så vidt sentrale og fyldige at oversikt over disse gjengies i sin helhet som vedlegg til rapporten. (i)

2.1.2.
Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek Det er gjennom korrespondanse tatt kontakt med alle avdelinger av Arbeiderbevegelsens Arkiv slik at vi skulle bli oppdatert innenfor arkiv knyttet til fagforeninger eller møbel- og trevareprodusenter. Arkivinstitusjon Arkivkarakteristikk Ikke svart Arbeiderbevegelsens Arkiv- og Bibliotek for Nord-Norge. c/o Statsarkivet i Tromsø. 9005 Tromsø. Arkivsvar: «Vi kan desverre ikke se å ha arkivmateriale med relevans for ditt prosjekt. Tromsø 19.12.95.» Arbeiderbevegelsens Arkiv, avd. Trøndelag. Postboks 2131. 7001 Trondheim. Ikke arkiv etter fagforeninger, privatpersoner eller bedrifter knyttet til møbel- eller trevareindustrien. Arbeiderbevegelsens Arkiv i Møre og Romsdal v/ Tore Strøm, postboks 317, 6401 Molde. Innkommet materiale ikke systematisert, men plassert i Møre og Romsdal fylkesbibliotek, Ålesund. Arbeiderarkivet i Sogn og Fjordane, v/ John Bjarne Hjelmeland, boks 128, 6801 Førde. Forespørsel videresendt til Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane som har depot. I fellesarkiv: Arkiv etter – Holmøy Arbeidsskule, Eid. – Brørne Eikås Trevareindustri, Jølster. – Selje sløyd- og arbeidsskule, Selje. Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hordaland, v/ Gunnar Andahl- Pedersen, Håkonsgt. 5, 5015 Bergen. Plassering Bergen Byarkiv. Byarkivet har arkiv etter Bergen Tredreierlaug (1709- 1866), Møbelsnekkernes og tapetserernes forening i Bergen ( 1974-1978) og Bergen håndverk- og industriforening (1845-1972) Arbeiderbevegelsens arkiv i Rogaland v/ Kåre Berg, Ullandhaugveien 77, 4021 Stavanger. Forespørsel videresendt til Statsarkivet i Stavanger. Statsarkivet har følgende arkiv: – Christian Krogh, møbelsnekkermester. – Ganddal Trearbeiderforning. -Sandnes Trearbeiderforening. -Egersund Trearbeiderforening. Arbeiderbevegelsens arkiv for Agder v/ Harry Halvorsen, Henrik Wergelands gt. 21. 4612 Kristiansand. X Arbeiderbevegelsens arkiv i Telemark, v/ Ove Lunde, postboks 777, 3701 Skien. Arkiv etter Porsgrunn Trearbeiderforening og Kragerø Treindustriarbeiderforening Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold. Samfunnshuset, Kong Halvdansgt. 2. 3100 Tønsberg. X Opplandsarkivet. Postboks 1184, Skurva, 2600 Lillehammer. X Arbeiderbevegelsens arkiv i Hedmark Ikke arkiv etter fagforeninger i møbelindustrien, men arkiv etter avdelinger innen trevareindustri, spesielt i Brumunddalsområdet. Arbeidermuseum for Østfold. Boks 250, 1701 Sarpsborg. Plassering i Borgarsyssel Museum, Sarpsborg. Ikke relevant materiale Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo. Youngsgt. 11. C, 0181 Oslo Sentralarkiv for Norsk Treindustriarbeiderforbund. I tillegg også arkiv for en rekke fagforeninger i møbel- og trevareindustrien i landet og fagforeningshistorikker. Egen tilfangsliste i NMFS arkiv. Oversikt over fagforeningshistorikker i vedlegg. Hovedinntrykket er at det finnes relativt lite arkivstoff etter fagforeninger knyttet til møbel- og treindustrien i de regionale arkivene. Til gjengjeld finnes det som ovenfor nevnt store mengder material i forbundet sitt arkiv på Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo. Her ligger det noe systematisert materiale, og metervis med uordnet stoff som gir inntrykk av fagforeningenes arbeid og deres kontakt med forbundet fra dette ble startet. Dette materialet vil historiker ved Norsk Møbelfaglig Senter etter hvert gå dypere ned i, da det er etablert intensjonsavtale mellom senteret og Norsk Treindustriarbeiderforbund om utarbeidelse av forbundets hundreårs-historie, en historie som skal ferdigsstilles til forbundsjubileet i 2004. (i)

2.1.3.
Statsarkiv og Riksarkivet Fra statsarkivene i landet og Riksarkivet har vi skaffet informasjon om relevant materiale. Riksarkivet har bygget opp en database over alle privatarkiv i landet. Gjennom denne basen kan det foretas søk innenfor vårt fagfelt. Riksarkivet har ellers kommet langt når det gjelder å utvikle dataverktøy for registrering av objekter/dokumenter og systematisering av disse opplysningene. Det er ønskelig at NMFS etter hvert tilpasser seg dette dataverktøyet slik at senterets møbelhistoriske database kan supplere og bli supplert av et slikt sentralregister når det gjelder det møbelfaglige området. Statsarkivene har i stor grad tatt vare på arkivmateriale etter statlig forvaltning. Herunder finnes bl.a. futenes og sorenskriverne firmaregistre. Nedenfor følger mer detaljert oversikt over resultat av arkivsøk vedk. møbel- og innredningsfaglig materiale. Arkivinstitusjon Arkivkarakteristikk Ikke svart Statsarkivet i Kongsberg Ikke arkiver fra møbelbedrifter eller fagforeninger Statsarkivet i Hamar Ikke bedriftsarkiv fra møbel- eller innredningsprodusenter Statsarkivet i Kristiansand Ikke arkiver etter møbelbedrifter, men viser til de vanlige seriene med firmaregistre i arkivene til byfogd og sorenskriver. Statsarkivet i Stavanger Viser til oversikt vedk. Arbeiderbevegelsens arkiv. Statsarkivet i Bergen Arkivmateriale fra statlig lokalforvaltning i Bergen, Hordaland og Sogn og Fjordane med bla. futenes og sorenskrivernes firmaregistre 1875-1943. Nyere materiale i Brønnøysund. Statsarkivet har også materiale fra skifterettene. Statsarkivet i Trondheim Ikke bedriftsarkiv eller fagforeningsarkiv knyttet til møbelindustrien, men firmaregistre etter sorenskriver/fut. Har feks. handelsregistre for Søre Sunnmøre fra store deler av det forrige århundredet og framover. Også amtmennenes femårsberetninger. Statsarkivet i Tromsø Har en del arkiv vedr. industri, særlig fiskevareindustri, men ikke møbelindustri og trevareindustri. Riksarkivet i Oslo Sentral arkivinstitusjon for statsforvaltningen. Har også sekretariat for fotoregistrering. Database for landets privatarkiv. (i)

2.1.4.
Interkommunale arkiv En finner også mye relevant materiale i de interkommunale arkivene som har blitt opprettet i fylkene. De er primært etablert for å yte arkivfaglig bistand overfor kommunale og private arkiver blant annet for å ordne og sikre eksisterende arkivmateriale. I tillegg kan arkivene tiby arkivplass for konsesjonspliktig materiale. En intensjon med opprettelsen av disse arkivene har vært ønsket om å oppbevare arkivmateriale fra den lokale forvaltninga og lokalmiljøet i lokalsamfunna. Ellers ser ikke Statsarkivet det som sin ordinære oppgave å oppbevare kommunale arkiver. Selv om de interkommunale arkiva i første rekke skal være en servicinstans overfor lokale arkiver, vil det også i disse arkiva finnes lagret materiale som har relevans for vårt område. I allefall skal de etter hvert opparbeide seg en oversikt over det som finnes av større arkiv i sitt dekningsfelt. Vi har hatt kontakt med det interkommunale arkivet i Hordaland og fått informasjoner derfira. Dette gjelder opplysninger om bedriftenes kontakt med det kommunale forvaltningsnivået, f.eks. når det gjelder reguleringssaker, lånegarantier m.m. Det er f.eks. opplysninger om disse bedriftene i tidligere Alversund kommune (nå sammenslått med Lindås). – Isdalstø Møbelfabrikk i tidsrommet 1951-1960 – Seim Møbelfabrikk 1957-1963 – A/S Møbelproduksjon 1956-1963 Som vedlegg til søknader finnes i dette arkivet utskrift av regnskapene, omtale av fabrikkene og planer for drifta. Alle fylker i landet har etter hvert fått til interkommunale arkivordninger. I Møre og Romsdal fylke blir det arbeidet med opprettelsen av et slikt arkiv pr. dags dato. Etter oversikt fra 1996 var disse interkommunale arkivene i drift: Interkommunalt arkiv i Rogaland. Etablert i 1976 som det første interkommunale arkivet i Norge. Var lenge alene, men har siden vært modell for en rekke tilsvarende arkiv rundt om i landet. Selvstendig institusjon, knyttet til Statsarkivet i Stavanger. Omfatter 22 kommuner. Interkommunalt arkiv i Hordaland. Selvstendig organisasjon med kontorer ved Statsarkivet i Bergen. Omfatter 32 kommuner. Interkommunalt arkiv for Sogn og Fjordane. En del av fylkesarkivet. Omfatter 26 kommuner og fylkeskommunen. Interkommunalt arkiv for Buskerud, Vestfold, Telemark. Omfatter 17 kommuner og Buskerud fylkeskommune. Interkommunalt arkiv for Troms. Selvstendig institusjon med lokalisering ved Statsarkivet i Tromsø. Omfatter 18 kommuner. Interkommunalt arkiv for Nordland. Del av fylkesarkivet. Omfatter 25 kommuner og fylkeskommunen. Interkommunalt arkiv for Aust-Agder. Del av fylkesarkivet. Omfatter 10 kommuner og fylkeskommunen. Interkommunalt arkiv for Finnmark. Siste arkiv av denne typen. Etablert i 1997. I tillegg: Opplandsarkivet, med sekretariat på Maihaugen, Lillehammer. (i)

2.1.5. Kommunene
Kommuneloven av 25.9.1992 gir departementet anledning til å gi regler om behandling, oppbevaring, ordning og tilsyn med kommunene sine arkiv. Statsarkivene følger opp at lovens intensjoner blir etterlevd, men har registrert at de forskjellige kommunene i landet har sterkt varierende arkiveringspraksis. Spesielt mangler det på den arkivfaglige kompetansen. Det er også gjerne slik at arkivarbeid blir lavt prioritert av de kommunale administrasjonene. I tillegg mangler det ofte mye på klima- og brannsikring av arkivlokalene. Det er blant annet slike forhold de opprettede interkommunale arkivene vil ta fatt i. Etter hvert vil en her kunne få relevante opplysninger om hvilket arkivmateriale som finnes i kommunene. NMFS vil ta kontakt med de interkommunale arkivene for å skaffe seg oversikt over hva som kan finnes av møbelrelevant materiale. (i)

2.1.6.
Aviser/tidsskrift/blad Ved siden av primærkildene i bedrifts- og privatarkiv og offentlig statistikk vil opplysninger gjennom landets riks-, region- og lokalaviser være nødvendige supplement for å kartlegge norsk møbelindustris virke de siste hundre årene. Også avisene har stoff med en pålitelighet som ligger nær opp til primærkildene; nemlig bedriftenes egne bekjentgjørelser gjennom annonser og reklameoppslag og myndighetenes opplysninger om økonomiske forhold, som konkurser og forretningsopphør. Annenhånds omtale av bedrifter gjennom artikkel -og reportasjestoff må behandles med vanlig kildekritikk, men kombinasjonen intervju og fotodokumentasjon, som har vært vanlig i journalistikken de siste femti år, vil gi nyttige opplysninger i tillegg til det som ellers forefinnes om bedrifter og bransje. Det er som regel relativt arbeidskrevende å søke etter stoff i aviser, selv om arbeidsmengden selvfølgelig vil variere med grad av presisjon i søkedefinisjonen. Kan man angi nøyaktig tidspunkt for hendelse eller bedrifts- personomtale som søket gjelder, vil det være greit å leite seg fram i avisutgavene, som for de fleste avisers vedkommende forefinnes på mikrofilm. Skal man søke etter generelle opplysninger om bedrifter eller personer vil arbeidsmengden bli relativt omfattende. Dette blant annet på grunn av at de færreste aviser har utviklet datassisterte arkivsystem som strekker seg lenger tilbake enn 1980-åra. Midt i 1980-åra tok de fleste aviser i bruk dataverktøy som dramatisk endret forutsetningene for arkivhold; systematisering og søking. De aller færreste aviser har hatt ressurser til å føre register for sitt tidligere stofftilfang inn i nye dataarkiver. Slik blant annet med Norges største avis, Aftenposten. Avisen opprettet manuelt arkiv i 1928. I 1984 ble datateknologien tatt i bruk for registrering av tekst og bilder i bestemte stoffområder som det kan søkes på. For møbelindustrien gjelder det søkeområdene &laqno;møbelindustri», &laqno;møbeldesign» og &laqno;personer (med tilknytning til møbelindustrien).» Institusjoner eller private som ønsker å holde seg løpende orientert om norsk møbelindustri gjennom landets aviser, kan inngå avtale med utklippbyrå som Argus. Argus kan hente inn tilfang etter nærmere spesifikasjoner og til varierende kostnad. Etter avtale med Møbelhandlernes Landsforbund har NMFS fra årsskiftet 1997/1998 regelmessig fått tilsendt avisklipp fra Argus vedrørende møbelbransjen og tilknyttet virksomhet. Dette utfyller og fører videre senterets klipparkiv som rekker tilbake til 1991, i hovedsak med tilfang fra aviser på Sunnmøre. Senteret abonnerer på bransjens fagtidsskrift; MPL`s Møbelhandleren, Tre og Møbler og NTAF`s Trearbeideren. Abonnementene har løpt fra 1995. For årene før dette skal det etter hvert suppleres med manglende årganger. Vi har pr. dags dato alle årgangene til Trearbeideren etter 1962 og spredte årganger av Møbelhandleren og Tre og Møbler fra midten av 1950-åra. Samtlige årganger av Tre og Møbler og forløperen, Møbelsnekkeren, er plassert i biblioteket til Statens Kunsthøyskole i Oslo. Redaksjonen i Tre og Møbler har Møbelsnekkeren for årene 1918-22, 1930-32, 1934-1938, 1947-1948, 1950, -54, -64-68. I tillegg alle nummer av Tre og Møbler fra 1969. Bladet Bonytt står i en særstilling for den som vil skaffe seg innsikt i utviklingen til norsk møbeldesign og norsk møbel- og interiørproduksjon fra 1941. Bladet har de siste år endret sin profil og søkt en noe bredere appell. Stofftilfanget i Nye Bonytt kan synes sammenfallende med stofftilfang om møbler og interiør i dame- og ukeblad, som har kommet ut i landet gjennom hele hundreåret. Av slike publikasjoner kan særlig nevnes Urd, Vi selv og våre hjem, Hus og have, Norsk Ukeblad, Allers, KK og Hjemmet. Norsk Møbelfaglig Senter vil søke å holde seg ajour når det gjelder omtale av norsk møbelproduksjon i fagtidsskrifter og periodiske blad. En kan i denne sammenhengen gjøre oppmerksom på at Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana i prinsippet skal motta leveranser av alle trykksaker, som bøker, aviser og tidsskrift, i tillegg til audiovisuelle produksjoner. Trolig finnes her den beste samlede oversikt over slikt materiale, men det finnes blindsoner. Det er bøker med egne ISBN-nummer som er omfattet av pliktmessig avlevering til Mo. Initiativet til bruk av slike registreringsnummer må komme fra forfatter eller utgiver selv, og vi kjenner til at de fleste trykksaker innenfor det møbelfaglige feltet (feks. bedriftshistorier) er uten slik nummerering, og finnes sannsynligvis heller ikke i Nasjonalbibliotekets oversikter. (i)

2.1.7.
Bearbeidet statistikk I delvis bearbeidet form finnes en del opplysninger om norske møbelbedrifter i de såkalte adressekalendere som private forlag har gitt ut mer eller mindre sammenhengende fra 1860. Det første vi kjenner til hadde tittelen: Adressecalender for Norges Handel og Industri, utgitt 1860. Denne kom ut i fire utgaver fram til 1870-åra og forefinnes avfotografert på mikrofilm og kan lånes gjennom nærmeste bibliotek. Denne tidlige adressekalenderen har opplysninger om næringsdrivende i landets byer og landdistrikt, og gir et interessant – om enn ikke fyldestgjørende – innblikk i landets næringsstruktur i industrialismens gjennombruddsår i Norge. Brydhes handelskalender kan sees på som en fortsettelse av forannevnte. Utgiverne har i stor grad basert seg på opplysninger innsendt fra bedriftene selv, så endel av opplysningene må etterprøves gjennom andre kilder. Disse dokumentene er i første rekke interessante for å få belyst hvilke bedrifter som var i virksomhet i de forskjellige områder til forskjellig tid. Heller ikke her gis det fullgod dekning, utgiverne opplevde at det var bedrifter som ikke gav tilbakemelding og som derfor kunne bli uteglemt i trykksakene. Det samme gjelder for de private næringslivsleksikon som ble gitt ut fylkesvis med visse mellomrom fra 1930-åra fram til 1950- åra. (i)

2.1.8.
Muntlige kilder Bransjegeografiens «blindsoner» kan man blant annet kaste lys over ved relativt dekkende intervjuundersøkelser. Når det gjelder muntlige informanter er man avhengig av manns minne og da gjør visse tidsavgrensinger seg gjeldende. Man kan ikke forvente å få valide opplysninger i dag av informanter særlig over 90 år, derfor vil man ikke kunne kartlegge noen deler av det forrige hunderåret, og knapt nok de første to tiåra av dette hundreåret med muntlige kilder som lever i dag. For norsk møbelindustri er denne situasjonen kanskje ikke ugunstigst. Møbelnæringen var før 1920 i hovedsak lokalisert til byene. Byene tilhørte i større grad enn landsbygda på denne tiden en dannet skriftkultur, og næringsaktiviteten i byene er relativt godt beskrevet f.eks. i forskjellige by-, laugs- og foreningshistorikker. Det var i mellomkrigsåra at industrien flyttet på landsbygda, og selv om næringene ikke har etterlatt seg så stor mengde med skriftlige spor, er vi fremdeles i den situasjon at noen av bransjens grundere fra denne perioden lever mellom oss. Utover dette kan en for visse deler av landet trekke veksler på arbeiderminner fra 1950-åra. Historiker Edvard Bull stod blant annet for innsamling av arbeiderminner i sagbruks- og høvlerimiljø i Østfold, minner som gikk tilbake til hundreårsskiftet. Norsk Etnologisk Gransking i Oslo vil også ha materiell som kan kaste lys over møbelrelatert næringsvirksomhet i dette hundreåret. Innsamlet materiell er ordnet etter fylke, og Høgskulen i Volda har kopi av alt minnemateriell vedrørende Møre og Romsdal fylke som NEG har samlet inn i perioden 1933 til 1985. I prosjektperiodens første del (1995/-96) foretok prosjektleder 100 intervju i forskjellige regioner i landet. Vi har som nevnt særlig konsentrert oss om å hente inn opplysninger fra Møre og Romsdal, Hordaland og Østlandsområdet. Det er blant annet ut fra det syn at det er viktig å ta vare på de kilder som står i ferd med å forsvinne, altså de menneskene som var med å flytte møbelproduksjonen ut på landsbygda og lage industri av den og de som fra byene så at dette skjedde. Dette har vi gjort ved å intervjue 100 informanter, en vesentlig del av disse pensjonister. Intervjuene har en slik fordeling. Geografisk: Møre og Romsdal 37 Hordaland 32 Østfold 11 Buskerud 1 Oslo 19 Yrkesfordeling: Eiere, grundere 57 Arbeidere 23 Designere 9 Salgsfolk 7 Organisasjon.arbeider 2 Org. arbeidsgiver 1 Andre 5 Tils. 100 * * Oversikt ajour pr 1.1.97. Nye intervjuer blir foretatt fortløpende, enten i sammenheng med gjennomføring av frittstående prosjekter eller som et ledd i fortsatt kartlegging av den norske møbelgeografien. (I tillegg til ovenstående liste kommer 130 intervju fra Sykkylven med arbeidstagere, arbeidsgivere, designere, organisasjonsfolk, kommunepolitikere o.a. gjort i forbindelse med arbeidet med Industrisoge for Sykkylven (forf. Eldar Høidal) 1989/90. Intervjuene finnes i utskrift i egne permer ved NMFS (i)

2.1.9.
Fotodokumentasjon Norske møbler synes å være relativt godt dokumentert gjennom foto. De fleste møbelprodusenter fikk fra århundreskiftet fotografert sine modeller, slik at de kunne ha å vise fram når de var på reiser for å knytte salgskontakter og inngå salgsavtaler. Bildemateriell var også viktig etter at fabrikantene knyttet til seg agenter som overtok store deler av markedsførings- og salgsvirksomheten. I varierende grad er disse bildene tatt vare på av produsentene selv, i de tilfellene der produsentene fremdeles er virksomme. I de mange tilfeller der produsenten har avviklet driften, må en søke etter fotodokumentasjonen hos aktuelle fotografer eller andre kilder. Teigen Fotoatelier i Oslo sitter i dag på det mest rikholdige fotoarkiv fra norsk møbelproduksjon i etterkrigstiden. Bedriften ble etablert i 1936, og grunnleggeren, Karl Teigen, var nært knyttet til Brukskunstbevegelsen og ble mye brukt som fotograf for Bonytt fra skriftet begynte å komme ut i 1941. Teigen fotograferte for en rekke møbelagenter som hadde leverandører over hele Sør-Norge. I arkivet til fotoatelieret finnes således bilder av møbemodeller fra produsenter på Sunnmøre, i Hordaland, Rogaland, og Østlandsområdet med Oslo. Materiellet skriver seg i hovedsak fra slutten av tredvetallet til fram mot 1970. Etter den tid sluttet agentene etter hvert å lage salgsmateriell. Dette arbeidet ble tatt over av fabrikantene selv. Fotografering ble da overlatt til profesjonelle reklamebyråer som vokste fram i de forskjellige regionene. Teigens Fotoateliers materiale er ordnet etter oppdragsgivertilknyting. Dermed kan bildene være registrert både i tilknytning til produsent, agent og publisist m.m. Ellers er det ikke anført hva de avbildede modellene heter eller når de ble tatt. Her ligger det til rette for et større registrerings- og identifiseringsarbeid som bør startes mens informanter fremdeles er i stand til å kommunisere sin kunnskap. Det er i dag tredje og fjerde generasjon fotografer som driver familieatelieret, som har tilhold i bygget til Statens Kunstindustrimuseum i Oslo. Trolig er Teigens fotoarkiv, sammen med fotograf Ragnvald Værings arkiver, de private arkiver med best dekning av møbelhistorisk materiale. (Oppl. av Knut Erik Fønstelien ved Norsk Museumsutvikling april -98). Væring var virksom i årene 1906 til 1960, og drev særlig med interiørfotografering. Dokumentasjonen er mest dekkende for avantgarde møbelmodeller. Værings bilder er i dag eiet av Per Petterson, tidligere Ragnvald Værings assistent, og de er hovedsakelig lagret i kjelleren i Statens Kunstakademi i Oslo. I en periode drev Ragnvald Væring sin virksomhet sammen med Karl Teigen. I møbelkommuner rundt om var det gjerne en av de lokale fotografene som spesialiserte seg på møbelfotografering, og mange produsenter foretrakk å bruke fotografer med lokal tilknytning. I Sykkylven har fotograf P.P. Lyshol fram til i dag tatt vare på produktbilder tatt i perioden 1939 til ca 1980. I nabokommunen Stranda er det fotograf Ringstad som disponerer det mest rikholdige fotoarkiv innen møbler. Disse og andre fotosamlinger i Møre og Romsdal blir for tiden kartlagt av en fylkesfotoarkivar som har vært tilsatt fra 1995. Arkivaren har base ved Aalesunds Museum i Ålesund. Arkivaren har påpekt at lagringsforholdene for de nevnte og andre fotoarkiv ikke er helt tilfredsstillende. Det arbeides med ordninger som kan sikre betryggende lagring av dette kildetilfanget i Møre og Romsdal og i andre fylker som har fått egne fotoarkivarer. En annen rik kilde til foto fra møbelmiljøer er landets riks,- region og lokalaviser. Gjennom stikkprøver har vi fått vite at graden av systematikk innen arkivhold i landets aviser er forskjelligartet. Et relativt typisk eksempel kan være arkivet etter lokalavisen Sykkylvsbladet i landets største møbelkommune i etterkrigsårene, Sykkylven. Først etter 1984 har bildearkivering vært en prioritert oppgave. Ved gjennomgang av bildearkivet i avisen fant undertegnede usorterte ruller med negativer i pappkasser fra tilbake til tidlig 1960-tall. Avisen har ennå ikke prioritert å systematisere og registrere dette tilfanget, som blant annet viser framveksten av en moderne stoppmøbelindustri i 1960-åra. En del av disse bildene har NMFS sikret seg dias-kopi av. Ved søk i arkivet til Oppland Arbeiderblad fikk vi opplysninger om at det først er fra ca 1985 at bilder er samlet og registrert målrettet. En privatperson hadde tatt hånd om de tidligere bildene. Fagbladene Tre og Møbler og Møbelhandleren, med redaksjoner i Oslo, har de siste årene gjennomført varierende grad av systematisering av nytatte bilder. Tre og Møbler som har kommet ut siden 1969, har i liten grad ordnet materiellet fram til 1990. Noe av dette tidlige materiellet er ført over til Norsk Møbelfaglig Senter. Nå lagres bildene i Tre og Møbler digitalt. Redaksjonen i Møbelhandleren, som har kommet ut siden 1929, har ordnet sine svart-hvitt bilder- fra ca 1970- i et alfabetisk system. Etter at fargebildene kom inn har ikke bildetilfanget blitt systematisert, bortsett fra for årgang 1992. Her er det ordnet en del portrett-bilder med tanke på gjenbruk i seinere utgaver av bladet. Landets kunst -og kulturhistoriske museer har også et visst tilfang av møbelbilder. I hovedsak dreier det seg om bilder av såkalte stilmøbler, men også av moderne møbler som har vunnet anerkjennelse av formmessige grunner. Fabrikkmøbler som ikke er formmessig nyskapende finnes i liten grad i dette materialet. Grov oversikt over arkivmateriell ved Statens Kunstindustrimuseum i Oslo finnes som vedlegg til rapporten. Ellers vil det i private arkiv finnes interessant tilfang. Pivate arkiv har i sin tur avgitt stoff til de kommunale fotoarkivene som de siste tiåra har kommet i mange av landets kommuner. Sekretariatet for fotoregistrering ved Norsk Museumsutvikling i Oslo, har oversikt over dette materiellet. Norsk Møbelfaglig Senter vil la innsamling av bilder og nyopptak av foto gå parallelt med innsamling og innhenting av andre kilder. Ved reiser til de forskjellige bedrifter og informanter praktiserer vi å avfotografere personer, fabrikkmiljø, produkter og bygg for å kartlegge bedriftens totale situasjon best mulig på det aktuelle tidspunkt. I tillegg skaffer vi oss oversikt over fotomaterialet som allerede forefinnes på lokalitetene. Vi har også fotodokumentert senterets utstillinger. Senteret har på denne måten etter hvert bygget opp en relativt bred fotodokumentasjon over norsk møbelindustri fra 1995 til dags dato. Denne vil bli søkt oppdatert kontinuerlig. Vi tar også imot fotoarkiv for deponering her. Et av de viktigste bildetilfang senteret så langt disponerer er svart-hvitt fotokopier av et hundretalls møbler fra Russånes Snedkerifabrik i Saltdal i Nordland. Giver er journalist Gunvor Gjessing i Aftenposten. Vi disponerer også gjennom Inge Langlos arkiv en tilnærmet komplett dokumentasjon av P.I. Langlos møbelproduksjon. Ellers har vi fått disponere en diasserie fra Viken Møbler i Hordaland, som viser produksjonsgangen i en platemøbelbedrift fra ca 1970 til 1980-åra. Tilsvarende diasserie har Olav Dahl, Nesttun ved Bergen. (Bilder fra Arna-Nordås.) Senteret arbeider ellers med å bygge ut egne diasserier som skal kunne brukes ved lysbildeforedrag i forskjellige sammenhenger. Lysbildearkivet må være så allsidig sammensatt at en kan skifte fokus etter forskjellige preferanser hos målgruppene, f.eks. geografisk tilpasning, fokus på design, teknologisk utvikling etc. Et annet tilfang i senterets eie ble skapt under utarbeidelsen av Industrisoge for Sykkylven. Det dreier seg om komplett fotodokumentasjon – svart-hvitt bilder – av fabrikkbygg (eksteriør) i Sykkylven pr. juni 1990. Også enkelte interiør og personbilder ble tatt i denne sammenheng. I tillegg til dette har senteret assistert sykkylvsfotografen Arild Solberg i utvelgelsen av persongalleri innen møbelindustrien i Sykkylven og Stordal, personer som senere er portretterte. Senteret vil søke å følge opp med lignende dokumentasjonsprosjekter i andre møbelkommuner. Senteret skal både engasjere seg i dokumentasjon/bevaring og formidling av møbelhistorisk kunnskap. Det kan ligge motsetninger mellom ønsket om å formidle møbelhistorisk fotodokumentasjon til mennesker i samtiden og ønsket om å ta vare på fotodokumetasjon for generasjonene som kommer. For eksempel er det slik at diasbilder som brukes i lysbildeapparater utsettes for ekstremt stor slitasje. Det er påvist at diasfilm rammes av synlig endring av farge og kontrastforhold etter ca. ti timer på et lysbord, betydelig raskere foran lampen i en framviser. Ønsker en likevel å bruke diasteknikken kan en bruke dias av typen Kodachrome, o.a. teknisk sett svart/hvitt teknikker med kjemisk innfarging (multibadprosesser). Slike dias anses uegnet for fremviser, men er suverene i mørke arkiv (Oppl. fotosekretariatet ved Norsk Museumsutvikling). Det kan vurderes å ta originalopptakene på slike materialer, og duplisere til brukskopier på teknisk farge diasfilmer. I allefall er det nødvendig å oppbevare en original av dokumentasjonsbilder i hvilende arkiv. For dokumentasjonsarbeid der fargegjengivelse ikke er av stor betydning, så som for produksjonsprosesser, utstyr, portretter, bør en vurdere å supplere med svart-hvitt opptak. Det er ennå slik at svart-hvitt fotografi har lenger levetid enn fargefotografi. Nedbrytingen av fargebilder – også negativer – går raskere dersom lagringsvilkårene ellers er like. Det vil være formålstjenlig for NMFS å søke et tett samarbeid med fylkesfotografen i Møre og Romsdal. Denne institusjonen er i ferd med å etablere permanente deponi for fotografisk materiale, og vil naturlig nok ha mer stabile og pålitelige rutiner for deponikontroll enn en mindre institusjon uten fast fotoarkivarkompetanse. I senterets eget deponi blir fotodokumentasjonen oppbevart sammen med møbler og skriftlig kildemateriale. Lokalet er mørkt til daglig og skal holde en stabil temperatur på 15 grader C, som er gunstig for fotografisk materiale. Luftfuktigheten skal ikke overstige 40%. I tilstøtende lokaler er det annen virksomhet, og det må iakttaes at det ikke kommer støv inn i deponiet fra disse virksomheter. Det som i første rekke framskynder nedbrytingen av f.eks. fotografisk og papirbasert materiale er kombinasjonen støv, fuktighet og varme. I aktive arkiv kan kravene til temperatur, relativ luftfuktighet og luftrenhet reduseres noe. Akseptabel temperatur er 15-20 grader, for fargefilm helst 13-15 grader, relativ luftfuktighet 20-40%. (i)

2.1.10. Audiovisuell dokumentasjon En del møbelbedrifter har de siste år fått laget egne audiovisuelle presentasjoner, særlig i form av videoproduksjoner. Dette er produksjoner som i første rekke er tenkt brukt i markedsføringssammenheng, så filmene gir bare i begrenset grad nyansert oversikt over produksjonsgang og arbeidsmiljø. De kan imidlertid gi innblikk i produksjonsspekter og bedriftens organisasjon på det aktuelle tidspunkt. Det er også bedrifter/personer som har samlet eldre filmopptak og seinere gjort de tilgjengelige på video (konvensjonelle bånd). Fora form i Ørsta (tidligere Møre Lenestolfabrikk og Møremøbler) ved Per Ragnvald Langlo har slike opptak fra 1950-åra. Per Arne Sæther ved Vatne Møbler har på same vis samlet farens (Knut Sæters) opptak fra bedrifts og bygdemiljø – Vatne-bygda – fra perioden 1950 – 1964. (I NMFS arkiv) Vi kjenner ellers til at lærere ved Jarnes skule i Sykkylven har gjort videoopptak av eldre informanter i Ikornnes-kretsen i Sykkylven, blant annet av Sigurd Ekornes. Lignende opptak er gjort av skoler, historielag og andre rundt om i landet. Landslaget for lokalhistorie i Oslo vil ha oversikt over noe av dette, ellers er det naturlig å vende seg til kommunenes skolekontorer eller kulturkontorer for å få vite mer om slikt materiell. Norsk Møbelfaglig Senter tok i 1997 initiativ overfor NRK i Møre og Romsdal, for å få opptak (video) av de nå avdøde møbelgrunderen Otto Hjellegjerde. Disse opptakene skjedde både i intervjusituasjon og med Otto Hjellegjerde virksom i fabrikkmiljøet. Det er ellers mye audiovisuelt arkivtilfang med møbelrelatert stoff både i NRK`s distriktkontorer og i NRK`s sentraldeponi i Oslo. Fra Fjernsynsarkivet har vi fått vite at NRK har tatt vare på alle fjernsynsprogram som er egenproduserte siden 1987. For perioden 1960 – 1987 er det tatt vare på ca 60% av det egenproduserte. NRK`s distriktskontorer lagrer selv sine lokale sendinger, rikssendingene lagres hos NRK i Fjernsynsarkivet i Oslo. Siden 1990 har NRK levert dokumentasjonskassetter av sendingene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. NRK opplyser at dette er stedet forskere og andre kan henvende seg til. Vi forutsetter at fjernsynsstoffet fra NRK er betryggende lagret og systematisert. Det er likevel grunn til å problematisere bruken av videobånd som lagringsmedium for historisk kunnskap. Videobåndene som hittil har vært i alminnelig bruk vil i løpet av noen år avmagnetiseres og kvaliteten på opptakene vil gradvis avta. Forringelsesprosessen kan i en viss grad utsettes ved at båndene med visse mellomrom blir overspilt til nye bånd, men i en slik overføring vil det også skje en kvalitetsforringelse. Et alternativ er opptak med fotografisk film (8 mm, 16mm, 32 mm f.eks.) Med optimale lagringsforhold har slik dokumentasjon relativt langt liv. Lengst vil filmopptak vare ved lagring i klimastabile lokaler, evt. i nedfrosset tilstand. For videoopptak- som er det minst holdbare- kan lagring i digitalt medium, på CD-er være aktuelt. Det er ellers sannsynlig at digital video i løpet av kort tid vil vinne innpass på bred front også som opptaksmedium. «Levende bilder»/ film som lar seg elektronisk behandle har allerede funnet sitt virkeområde på det digitale internettet og i forskjellige dataspill og i diverse multimediapresentasjoner. Det har blitt hevdet at det digitale videosystemet DVD – Digital Versatile Disc – om få år vil erstatte VHS-systemet, slik som CD-platene erstattet de gamle LP-platene. Trolig må dette modifiseres, for digitale VHS-opptagere er snart på markedet. Og fremdeles er det en del usikkerhet knyttet til DVD- teknikken; strid om lydsystemer, konkurrerende videosystemer og piratsperrer m.m. Men systemet har åpenbare fordeler, blant annet en høy bilde- og lydkvalitet. Heller ikke for film- og video-opptak overført til digitalt medium er effektene av langtidslagring helt avklarte. CD-er fra forskjellige leverandører har ulik holdbarhet. Problemer med deformasjon av plastlaminatet på diskettene kan oppstå. Problemer med oksydering av aluminiumssjiktet har også forekommet. De mest holdbare CD-er er laget for arkiv, og er svært ømfintlige for riper. En har også erfaring for at måten informasjonen pakkes på (programspråk og filformater) endres. En må derfor være foreberedt på å overføre informasjon fra et format til et annet med javne mellomrom. Norsk Møbelfaglig Senter vil søke å holde seg oppdatert på dette feltet og i sitt eget dokumentasjonsarbeid finne fram til de teknikker som best kombinerer brukervennlighet (feks. datakompatibilitet) med gode lagringsegenskaper. Når det gjelder satsing på framtidig audiovisuell dokumentasjon ser senteret for seg at dette må skje i samarbeid med profesjonelle filmmiljøer. For at opptakene skal ha størst mulig verdi innen framtidig formidling av møbelrelatert kunnskap, bør de holde en høy standard både når det gjelder regi og teknisk nivå. Av dokumetasjonsfaglige grunner bør en så langt det er råd søke opptak gjennom fotografisk film, selv om dette også er et forgjengelig materiale. Felt som med utbytte kan dokumenteres gjennom film-opptak er produksjonsprosesser, arbeidsmiljøer og personlige minner knyttet til arbeidslivserfaringen. Det meste kan beskrives med ord og med foto, men uten tvil kan filmdokumentasjon supplere og nyansere bildet, i tillegg altså til verdien slike opptak har som framtidig formidling gjennom et helt dominerende informasjonsmedium. NMFS har i forbindelse med sin laminatutstilling «Drømmen om den frie form» leid profesjonell videofotograf til å dokumentere produksjonsgangen i en laminatbedrift. Det vises en kortversjon av opptaket på utstillingen, og det skal utarbeides en mer fyldig versjon som skal tilbys skoler og andre som er interessert i en slik produksjonsteknisk innføring. Tilsvarende opptak vil senteret ta initiativ til i tiden framover. (i)

2.1.11.Dataarkiv
Gjennom datateknologien er vi i ferd med å gjennomgå et paradigmeskifte innenfor arkivfeltet. Datateknologien påvirker på flere måter våre muligheter til å ta vare på spor av menneskelig virksomhet. Som tidligere nevnt påvirker det positivt muligheten til å skaffe oversikt over store mengder stofftilfang og til å søke i dette tilfanget på tidsbesparende måte. Med nye digitale medier er det også mulig å lagre store mengder informasjon med begrenset forbruk av plass og så vidt man kjenner til i dag også med god holdbarhet. Mer uvisshet knytter det seg til hva som blir lagret på denne eller annet vis og hva som unndrar seg slik oppmerksomhet. Mye av bedrifters administrative rutiner blir kommunisert mellom aktørene i de enkelte bedrifter i interne nettverk. Meldinger gjennom nettet mottaes og effektueres. Hvor mye av denne kommunikasjonen som nedfeller seg i skriftlige dokumenter, eller digitalt lagrede enheter, er uvisst. Svært mye av kontakten mellom bedrifter og privatpersoner skjer gjennom telenettet, enten gjennom intranett, internett eller det ordinære telenettet og blir ikke materialisert. De dokumenter som bedriftene er lovpålagt å ta vare på gjennom ti år, vil fremdeles være tilgjengelig for bearbeidelse – iallefall i tiårsperioden – men trolig er det ikke i dette materialet at de bedriftsformende faktorene kommer til uttrykk. Dette forhold vil gjøre at innhenting av opplysninger fra muntlige kilder ennå vil bli et viktig arbeidsfelt for historikeren. Ellers vil NMFS søke å materialisere den informasjonen som møbelbransjen har liggende på nettet ved jevnlig å ta papirutskrifter som blir lagret bedriftsvist i egne kartotekbokser. Også på bildesiden skjer det en omlegging p.g.a. datateknologien. I næringslivssammenheng blir det gjerne investert i formidlingsutstyr som har en rask overføringsverdi. For produksjonsbedriftene er det viktigere at salgsbudskap blir formidlet til potensielle kjøpere her og nå enn at de kan brukes av framtidige generasjoner for bear