Stolens utvikling

TOLENS UTVIKLING. ET SOSIALT OG ERGONOMISK PERSPEKTIV

Hvorfor ser stolene vi bruker ut som de gjør, og hvorfor har stolformene endret seg slik som de har gjort opp gjennom hundreårene? Ved å stille slike spørsmål ender man gjerne opp med refleksjoner omkring hvordan menneskene innrettet livene sine før, og hvordan vi lever i dag. I dag sitter de fleste seg gjennom dagen, fra de reiser seg opp av senga til de havner i samme møbel noen timer seinere, enten de er skoleelever, bussjåfører, kontorister, kassadamer eller direktører. Operatørene i industrien skal også slippe å reise seg fra sitteunderlaget, delene blir ført fram til arbeidsplassen av transportbånd. Vi sitter i telefonen, vi sitter foran TV`n, vi sitter og slapper av, vi sitter på nåler eller vi sitter fint i det. I alle fall sitter vi.

«Stol og status»

Før produksjonsmaskinene og transportutstyret tok over de energikrevende oppgavene satt menneskene mindre enn i dag, for å uttrykke seg forsiktig. Forfedrene våre beveget seg rundt i elementene for å søke livsmidlene der de fantes, på sjøen, i skogen, fjellene og etter hvert på dyrka mark. De satt seg ned på en stein eller en stokk når de måtte hvile. Det viktigste «møbelet» var skinnfellen på gulvet der de lå om natta og hentet krefter til nye arbeidsdager. Når våre norske forfedre oppholdt seg inne i sine langhus for ca 2000 år siden satt de på langbenker langs veggene, gjerne stein- og jordfylte sitteunderlag som også tjente som isolasjon for husene. Etter hvert ser man også i vårt lite lagdelte samfunn at det dukker opp individuelle møbler. Det er pater familias, høvdingen, hærføreren eller den religiøse seremonimester som skal markere sin posisjon ved å heve seg opp over forsamlingen, for å bli sett, for å bli hørt, for å bli respektert. De første individuelle stolene var altså laget for annet enn rent funksjonelle behov. De var heller elementer for å bygge opp under en maktposisjon eller en religiøs forestillingsverden. De eldste bevarte stoler i Norge er i hovedsak kirkestoler. At det ikke er bevart flere kongs- og høvdingestoler har sannsynligvis sammenheng med at disse maktbærende gruppene ikke har hatt en så stabil institusjonell eksistens som kirken.

«Stil og status»

Det gikk mange år før møbelsnekkeryrket stod fram som et selvstendig definert håndverk. Fra vikingtid og framover gjennom mellomalderen var det vanlig at bygningsmannen som førte opp boligene også laget innboet. Bygningssnekkeren som laget vindu og dører stod fram som selvstendig yrkesutøver før møbelsnekkeren. Fra 1600-tallet ble faggruppene skilt fra hverandre. De første som dannet sitt eget laug var kistemakerne, noe seinere fulgte møbelsnekkerne. Etter de nye faggrensene skulle tømrerne ikke befatte seg med slikt arbeid som man trengte høvel til og møbelsnekkerne skulle holde seg borte fra arbeid som man brukte øks til. Møblenes stilhistorie fra gotikken gjør en rekke krumspring innom forskjellige retninger som renessanse, barokk, Queen Anne-stil, rokokko og Louis seize. Mange av de norske møbelsnekkerne var eksponenter for en europeisk stilkultur som de fikk del i gjennom sine vandreår i utlandet. Også bygdehåndverkerne på landsbygda studerte og kopierte utenlandske stilmøbler, men var ikke så bundet av stilidealene. Ofte var det slik at når en stilart slo igjennom i et distrikt så holdt den seg over et lengre tidsrom. I Gudbrandsdalen var det barokken som dominerte, mens renessansen holdt stand i Setesdal. De byproduserte, reindyrkede stilmøblene var det de geistlige, de store verkseierne, trelasteksportørene, rederne, embetsmennene og etter hvert en voksende stand av handelsmenn og byborgere som skaffet seg. Disse møblene var fremdeles velegnet til å framheve status.Etter renessansen, humanismen og reformasjonen, da enkeltindividet står tydeligere fram i europeisk kulturhistorie, blir også flere av møblene individualiserte. Det veggfaste inventaret blir etter hvert avløst av frittstående møbler. Ikke bare pater familias skal ha sin egen stol, også hans hustru, døtre og sønner, husbestyrer og stallmester. Familien blir den cellen som det borgelige samfunn bygges opp rundt, et konkurranseorientert samfunn hvor familiemedlemmenes utstyr kan vise hvor langt den enkelte familien har nådd i det sosiale hierarkiet. Pater familias skal ellers passe sitt kjøpmannskap og føre sine kassabøker og må ha sitt faste arbeidssted. Det samme må den humanistiske vitenskapsmannen som studerer på hvordan menneskene skal kunne skaffe seg oversikt og kontroll over naturen.

«Sitt still»

Antikkens tenkere gikk rundt og snakket sammen og utviklet sine filosofiske teser i samtaler med andre. De gamle regnskapsførere stod ved sine arbeidsbord. Slik var mange bankarbeidsplasser utstyrt til langt inn i vårt hundreår, fordi betjeningen da kunne kombinere flere forskjellige oppgaver, både kundebehandling og administrasjon. I det moderne samfunnet har spesialisering kommet i stedet for mangesysleri, og den allsidige arbeideren har blitt stillesittende spesialoperatør. Det utvikles maskiner og redskaper som fritar oss mer og mer fra det tunge fysiske slitet. Jo mindre vi bruker kroppen, jo mer har vi behov for å sitte. Det har dannet seg en sittekultur der sittingen har blitt en institusjon i seg selv. Rundt sittingen er det utviklet en egen etikk, som vi får podet inn fra tidlig barnsben. Mang en skoleelev har fått skrape fra skolemesteren eller foreldrene fordi han har sittet urolig og vippet på stolen. Hvis man nå skulle finne på å reise seg fra stolen midt i et møte og ønsket å fortsette samtalene stående, ville man blitt beskyldt for å skape uorden og kanskje forstyrrelser i det sosiale hierarkiet. Fremdeles lever nok den forestillingen i oss at den som befinner seg høyest har mest innflytelse. I vår demokratiske tradisjon skal alle ha den samme utgangsposisjonen, selv om det er legalt å vise rang ved høyden på stolryggen.

«Sitte-seng»

Vi startet artikkelen med å spørre hvorfor stolformene har endret seg opp gjennom historien. Når en ser på hvorfor stolene har blitt laget skjønner man mer av dette. Høvdingens og den religiøse seremonimesterens stol skulle være staselig og påkostet for at vedkommende sin posisjon og samfunnsrolle skulle tydeliggjøres. Det er andre krav som stilles til en stol som skal tilfredsstille det moderne og likestilte menneskets behov for hvile og avlastning. En moderne hvilestol i tilbakelent posisjon minner ellers om en god gammeldags skinnfell lagt ned på gulvet, så slik kan en kanskje si at ringen er sluttet. Det mest suksessrike sittemøbel i norsk møbelindustrihistorie kan også brukes som seng, og produsenten av hvilestolen lager sengemadrasser som kan brukes som stol. Menneskets behov for hvile er ikke endret, og vil trolig lede produsenter til fortsatt hvileløs jakt på de mest avstressende produkt.

«Sitt sunt»

Menneskets kropp er utviklet i kamp med og mot elementene, vi er som det populært heter ikke skapt for eller gjennom stillesitting, men sendt inn i verden med et rytmisk forspill og forløsende pressrier. Det historisk nye er at disse kjensgjerningene blir ignorert i arbeidssituasjonen til et økende antall mennesker. Menneskets trang for å variere mellom hvile og aktivitet har derfor drevet designere og produsenter til å utvikle stoltyper som legger til rette for bevegelse og variasjon selv i det moderne samfunns stillesittende arbeidsplasser. Det handler både om kroppstilpasning og arbeidstilpasning. Kontorstolen med hjul og regulerbar setehøyde og ditto rygg, var blant de første kropps- og funksjonstilpassede stoler. Forskjellige knestoler – som utfordrer kroppen til aktivt sittearbeid – har blitt utviklet i det 20 århundredet og også norsk stolproduksjon har gitt sitt bidrag her. Hans Christian Mengshoels, Oddvin Rykkens og Peter Opsviks Balans fra tidlig 70-tall indikerer en alternativ tilnærming til sitteprosessen. Den er ikke lenger et uttrykk for en sosial handling eller posisjonsmarkering, men knyttet til individets opplevelse av hva som er behagelig og tjenlig understøttelse for egen kropp. Norske bedrifter har seinere forsynt både det hjemlige og det internasjonale markedet med møbler der de ønsker å ta utgangspunkt i menneskekroppens fysiologiske forutsetninger for best mulig å tilfredsstille våre urolige og virkelystne legemer i de alt for statiske arbeidsmiljøer! Slik at vi med god samvittighet og brukte kropper, kan gå hjem å strekke oss ut i våre private sovestoler og sittesenger.